Døden

Veldig mange er redd for døden men hva er det vi egentlig frykter?

Mange synes det er ubehagelig å snakke om og unngår temaet selv om døden er like naturlig som livet. Den kjente og kloke Per Fuggeli (lege og professor i sosial medisin)

kom med en sterk og rørende dokumentarfilm som handler om den siste tiden han levde etter at han fikk en uhelbredelig kreftform. Filmen handler om refleksjonene han hadde rundt livet og dødens uunngåelighet. Han sa til sin kone at nå har vi levd sammen og nå

skal vi også dø.

Vi har ingen kjennskap til døden, og jeg har ennå ikke hørt noen fortelle som har vært nær døden at det er noe å frykte. Jeg har selv erfart å være nær døden...så nærme at jeg kjente det fysiske gi slipp. Da det fysiske ga slipp opplevde jeg fred på et nivå min fysiske eksistens ikke kunne erfare. Det var en ute av kroppen opplevelse. Da jeg kom tilbake i kroppen igjen var det som en gjenfødelse og det var smertefullt. Jeg ønsket meg nesten litt tilbake til freden, men så kjente jeg en sterk følelse av kjærlighet på en så sterk måte at alt ga mening med å leve videre. Min tid var ikke kommet den natten selv jeg stirret døden i hvitøyet noen timer der.

I dag er jeg veldig takknemlig for denne hendelsen for den lærte meg så mye jeg i forkant ikke bevisst visste. Livet er sannelig vakkert når man kan se gjennom illusjonene vi skaper og når vi virkelig tør å leve det. Døden har også sin skjønnhet slik jeg ser det. Døden likestiller oss og man kan ikke komme foruten den. At vi alle skal dø en dag er det eneste vi vet med sikkerhet. Det kan være fint å tenke over i blandt at ingenting varer evig og at alt er forbigående i livet slik som dette øyeblikket som er her og nå. Frykter man for den raske tiden vi er utdelt som menneske på denne jord så kan det være fordi man lever et begrenset liv. Det er mange som skulle, burde og kunne men som aldri gjør det av frykt messige årsaker. Det er da man skaper et levende-dødt liv og kirkegårdene er fullt av mennesker som har dødd med drømmene de aldri realiserte eller ordene de aldri fikk sagt før det var for sent. Jeg leste et sted en gang at "jeg har sett mange dø men få leve".

Så hvorfor ikke gi slipp på kontroll litt oftere, gi litt mer faen å våge å leve istedet.

Et menneske som har fulgt hjerte og levd livet til det fulle kan ikke frykte døden, det kan bare ønske døden velkommen den dagen den banker på døren når den dag kommer.

Jeg avslutter blogginnlegget med noen ord fra en vis kvinne på 85 år som gjorde inntrykk på meg da jeg var rundt 11 år.

Hvis jeg fikk leve mitt liv om igjen

Jeg ville tørre å gjøre flere feil neste gang

Jeg ville slappe av og ta det mer med ro

Jeg ville være litt galere enn jeg har vært i dette livet

Jeg ville ta færre ting på alvor.

Jeg ville ta flere sjanser.

Jeg ville bestige flere fjell og svømt i flere elver

Jeg ville spise mer is og mindre poteter

Jeg ville kanskje ha flere virkelige problemer,

men færre innbilte.

For jeg er en av dem som lever fornuftig og klokt,

time etter time, dag etter dag

Selvsagt har jeg hatt mine øyeblikk,

men hvis jeg fikk leve om igjen, ville jeg ha flere

Jeg ville faktisk prøve å ha ikke annet enn øyeblikk,

det ene etter det andre,

i stedet for å planlegge så mange år i forveien, hver dag.

Jeg er et av de menneskene som aldri reiser noe sted

uten å ta med meg termometer, varmeflaske, regnfrakk

og fallskjerm. Hvis jeg fikk leve mitt liv om igjen, ville jeg

reist med mindre bagasje. Jeg ville gå barfot tidligere

om våren og fortsette til senere på høsten.

Jeg ville danse mer.

Jeg ville kjøre flere karuseller.

Jeg ville plukke flere tusenfryd.....